Jeg trenger inspirasjon til å skrive bra. Inspirasjon til å bli noe mer enn det jeg er. Inspirasjon til å inspirere meg selv og andre. Inspirasjon til å lykkes og ha det bra.
Det er som jeg leter etter noe viktig. Denne konstante hungeren etter noe mer. Etter å bli noe mer. Noe større. Jeg leter etter inspirasjon. Jeg skanner folk jeg ser på gata, skanner ansiktene deres, skanner for å finne, skanner bevegelser, væremåte, alt. For å finne det jeg leter etter. Jeg leter etter noe nytt, noe som vekker følelser inni meg, de følelsene som nå i disse dager sjeldent dukker opp. Jeg leter og leter. Ingenting. Jeg leter forgjeves. Trenger jeg andre for å bli noe selv? Trenger jeg disse menneskene, disse uttrykkene, se de stresse frem og tilbake som roboter med bare en tanke i hodet, å komme seg fortest mulig til målet. De bykser frem og tilbake, løper på rødt lys, presser seg forbi alt, unngår blikkontakt med deg, de må frem… nå.. målet.. fortest mulig… pusting og pesing og svettedråper i tinningene… nå… målet. En kjenning av deg kan passere deg uten å se deg. Du kan stå 5 cm fra henne i det hun passerer deg, for så å snu deg etter henne og vurdere om du skal rope navnet hennes. Du gjør ikke det. Du lar henne stresse forbi deg, fordi du vet hun ikke har tid. Hun skal nå målet. Så du blir stående og gruble en stund om hun faktisk gjorde det bevisst, men du orker ikke oppstyr. Du bare orker ikke. Du orker ikke rope navnet hennes, se henne snu seg med et overrasket look, for så å chitchatte med henne om vær og vind og hva som bringer henne til måsebyen. Du orker ikke meningsløse samtaler, fordi du vet at dere begge ikke blir rikere på det. Hun mister den dyrebare tida si, og du må stå å prate med noen som ikke ville prate med deg in the first place. For det er jo en grunn til at hun passerer uten å se deg? Hun liker deg ikke tenker du. Du tenker det er altfor lenge siden sist, og hva er da vitsen? Sur blir og, og bannes til henne med sammenbitte tenner. Hvem faen tror hun at hun er? Hun er ikke bedre enn meg! Så da tusler du videre, fornærmet som du er. Videre forbi alle de andre, videre over gangfelt og presser deg forbi alle de som står og venter på å gå inn i bussen. Fornærmet er du og travelt har du det og. Ikke legger du merke til ungen fra barnehagen som står med mora si ved busstoppet og vinker til deg. Hun roper til og med navnet ditt, for så å bli skuffet da du ikke snur deg for å si hei. Egentlig blir mora fornærmet, og tenker ”herregud, gidder ikke engang å si hei til lille Majja!”, men hun later som ingenting og sier til den lille vennen sin, at du hadde det sikkert travelt en plass og la ikke merke til henne. Tid. Time is everything. Tid er den største og hyppigste unnskyldningen vi bruker. ”Vi prates senere, må forte meg til skolen/jobb/butikken/hjem til middag.” vi unnskylder oss, men vi begge vet da godt at butikken ikke stenger enda, at du har fleksitid på jobben, og at det ikke er rene katastrofen om du kommer 2 minutter senere til middag enn planlagt. Alle vet at du egentlig ikke har det så travelt som du gir uttrykk for, men de spiller med og sier ”ja huff, tida går nu så fort! Vi får prates seinar!”, og med det skilles deres veier og dere puster begge letter ut. Reddet denne gangen også. Håper det er en evighet til vi møtes neste gang.
Er det rart jeg ikke blir inspirert, når jeg ser meg omkring i gatene og bare ser stress, stress og stressing? Tid, tid og TID? Du er som en tikkende bombe, du MÅ nå målet, ellers eksploderer du. Derfor springer du av gårde meg lange skritt, løper på rødt og blir nærmest påkjørt. Du tar vare på deg selv. Du er i fokus. Du og den dyrebare tida di. Ingen andre må komme i veien. Må. Frem. Svettedråpene renner og renner og klærne kjennes klamme. Spiller ingen rolle. Må nå målet. Fortest mulig. Tikk, tikk, tikk…
Bang?
