Artig fakta

Du står der i hjørnet
I en glassbeholder
På Røderommet

Du blir beskuet
Vurdert
Glodd på

Du er blitt en gjenstand
En helt ordinær ting

Øyner ser
Sener
Blodårer
Muskler
hud
Som nå er som plast

Helt stille står du
Dag etter dag
År etter år

Du forfaller ikke
Bare er der
For dem

Du som en gang
Var en del av en
Menneskekropp


Ble partert
Kuttet på langs
Og satt i sprit

Så det er slik
jeg ser ut innvendig
Artig fakta

Du er blitt en del
av rommet
en statue

Likfoten
i glassbeholderen

Álgoálbmogiidda

Just come around by sundown

And I will give you everything

they once took from you

what belonged to you

To see your land 

and open fields

Be burned to the ground

Just to see you cry

and tell you that you have no value

Just come around by sundown

There is no need for you to ever see

the wrinkles on their noses when they hear your speak,

and when you tell them where you do belong

It is no use to remind them how

beautiful the words of your

mother tongue

rings in your ears

when the last thing that belonged to you

they took away to see it die

Let me take you with me to my home

To my own

I just wanna be there, when you're alone, to show

To ask you why

I'll never know

I will never understand

You do see their fears, you do hear them imploring

You do smell the factories that erased their grazing

What makes you think

You've got any right

They let you think you are the one being difficult

But their thoughts are simply hitten

When they give you efforts

making you move to the city to get a normal job

They let you think they can financially replace

your way of living over thousands of years

Hatred and disgust is a powerful combination....

And it simply makes me very afraid

I'm stranded in your dark mind

Showing no one how much I longed to be there

Made myself familiar with your lies

And it simply makes me very afraid

There is a thought I know you've been playing with

So be there when they ask me

and I will be around, doing everything for you

And it simply makes me terrified

Urban busses

Expressionless faces, sitting on urban busses

Blank lifeless eyes, shiny skin

Hair in tops

And rain jackets on

In a world of noise

Or high-deafening music if you like

Same pose minute after minute

Sunken shoulders

Low breathing

As if their pulse has stopped

They note nothing

They can’t smile

No persons sitting next to them

But not empty seats after all

Bags on the seats

Living bags with tired feet

They need a lot of space

And armrests to lean against

Poor old, tired bags

They must sit the entire winding road

...Pets of the dead bodies...

In an instant they disappear

But with poison etched in their seats

You still don’t want to sit there

So you keep on standing over here

Mørketia

When darkness falls

When the tea has gotten cold

When the wind blows cold into the crack of the window

When the blood in your body becomes restless

And flows quickly to keep you warm

Your mind is a complete chaos

You feel you must run

Run to escape

Get quickly away

Get yourself to Dreamland

Before they take over

One by one

Your thoughts…

Darkness

And this intense cold

Goosebumps

Zero control

You lose yourself

As in a plaster jerk

You dont know who you are

What you stand for

Why you are here

Do you exist?

Crazyness

And wild eyes.

Tid

Jeg trenger inspirasjon til å skrive bra. Inspirasjon til å bli noe mer enn det jeg er. Inspirasjon til å inspirere meg selv og andre. Inspirasjon til å lykkes og ha det bra.

Det er som jeg leter etter noe viktig. Denne konstante hungeren etter noe mer. Etter å bli noe mer. Noe større. Jeg leter etter inspirasjon. Jeg skanner folk jeg ser på gata, skanner ansiktene deres, skanner for å finne, skanner bevegelser, væremåte, alt. For å finne det jeg leter etter. Jeg leter etter noe nytt, noe som vekker følelser inni meg, de følelsene som nå i disse dager sjeldent dukker opp. Jeg leter og leter. Ingenting. Jeg leter forgjeves. Trenger jeg andre for å bli noe selv? Trenger jeg disse menneskene, disse uttrykkene, se de stresse frem og tilbake som roboter med bare en tanke i hodet, å komme seg fortest mulig til målet. De bykser frem og tilbake, løper på rødt lys, presser seg forbi alt, unngår blikkontakt med deg, de må frem… nå.. målet.. fortest mulig… pusting og pesing og svettedråper i tinningene… nå… målet. En kjenning av deg kan passere deg uten å se deg. Du kan stå 5 cm fra henne i det hun passerer deg, for så å snu deg etter henne og vurdere om du skal rope navnet hennes. Du gjør ikke det. Du lar henne stresse forbi deg, fordi du vet hun ikke har tid. Hun skal nå målet. Så du blir stående og gruble en stund om hun faktisk gjorde det bevisst, men du orker ikke oppstyr. Du bare orker ikke. Du orker ikke rope navnet hennes, se henne snu seg med et overrasket look, for så å chitchatte med henne om vær og vind og hva som bringer henne til måsebyen. Du orker ikke meningsløse samtaler, fordi du vet at dere begge ikke blir rikere på det. Hun mister den dyrebare tida si, og du må stå å prate med noen som ikke ville prate med deg in the first place. For det er jo en grunn til at hun passerer uten å se deg? Hun liker deg ikke tenker du. Du tenker det er altfor lenge siden sist, og hva er da vitsen? Sur blir og, og bannes til henne med sammenbitte tenner. Hvem faen tror hun at hun er? Hun er ikke bedre enn meg! Så da tusler du videre, fornærmet som du er. Videre forbi alle de andre, videre over gangfelt og presser deg forbi alle de som står og venter på å gå inn i bussen. Fornærmet er du og travelt har du det og. Ikke legger du merke til ungen fra barnehagen som står med mora si ved busstoppet og vinker til deg. Hun roper til og med navnet ditt, for så å bli skuffet da du ikke snur deg for å si hei. Egentlig blir mora fornærmet, og tenker ”herregud, gidder ikke engang å si hei til lille Majja!”, men hun later som ingenting og sier til den lille vennen sin, at du hadde det sikkert travelt en plass og la ikke merke til henne. Tid. Time is everything. Tid er den største og hyppigste unnskyldningen vi bruker. ”Vi prates senere, må forte meg til skolen/jobb/butikken/hjem til middag.” vi unnskylder oss, men vi begge vet da godt at butikken ikke stenger enda, at du har fleksitid på jobben, og at det ikke er rene katastrofen om du kommer 2 minutter senere til middag enn planlagt. Alle vet at du egentlig ikke har det så travelt som du gir uttrykk for, men de spiller med og sier ”ja huff, tida går nu så fort! Vi får prates seinar!”, og med det skilles deres veier og dere puster begge letter ut. Reddet denne gangen også. Håper det er en evighet til vi møtes neste gang.

Er det rart jeg ikke blir inspirert, når jeg ser meg omkring i gatene og bare ser stress, stress og stressing? Tid, tid og TID? Du er som en tikkende bombe, du MÅ nå målet, ellers eksploderer du. Derfor springer du av gårde meg lange skritt, løper på rødt og blir nærmest påkjørt. Du tar vare på deg selv. Du er i fokus. Du og den dyrebare tida di. Ingen andre må komme i veien. Må. Frem. Svettedråpene renner og renner og klærne kjennes klamme. Spiller ingen rolle. Må nå målet. Fortest mulig. Tikk, tikk, tikk…

Bang?

Nattelivet

Det er om natte det klør i fingrene



Tankene våkner til liv


Så mange ideer og ting man skulle ha gjort


Ikke om dagen


Men akkurat nå






Det er akkurat nå man er kreativ


Og prøver å klimpre en drømmekomponert sang


Det er nå øynene er lys våkne og kiker ut vinduet og drømmer seg vekk


Det er så vakkert når det er natt


Gatelysene som minner meg om Finland


Da jeg ofte syklet hjem fra skolen på nattestid


Det er nå jeg føler for å skape


Klokka 5 på 2 om natta


Det er nå jeg kan. Det er nå jeg er flink


De lyse dagene suser bort i stress og kaffedrikking


Og lesing av tørt stoff


Nå er det rolig


Kjempestille


Eneste lyden jeg hører er av klokka som tikker


Skuer bort på saksa på skrivebordet


Og drømmer om å sy


Om å skape


Om å føle meg flink og spesiell


Om å ikke føle meg overfladisk


Ingen snakk om Tromsøs ekle vær


Og om kjipe ex.fac forelesninger med medstudenter






Du vokser sammen med dem


Blir en del av en mengde






Så utrolig mye du skulle ha gjort


Sydd, komponert, sunget, tegnet, malt og joiket


Skrevet uendelig med kåserier


Og trykket dem i studentbladet


Skrevet om minner


Skrevet brev til dine venner


De som bort langt borte


Hatt tid for deg selv


Og gjort det DU har lyst til






Jeg blir så urolig om natta


Øynene vil ikke igjen


Så mye jeg skulle ha gjort


Men likevel sitte med dårlig samvittighet


Opp kl 6


Greier jeg meg med 4 timers søvn?


Blir morgendagen et mareritt?


Hjelper det med sterk svart kaffe


Eller sovner jeg på forelesningen


Med munnen åpen og nesa tett


Og penna i handa


”klar” for å notere?


Er det i morgen jeg tenker ”Ånei, jeg klarer ikke det her”


Og drar hjem tidlig med vondt i ryggen og hodepine


Det klør


Jeg kan ikke noe for det


Jeg vet at jeg er dum


Dummere enn dummest


Men fingrene mine MÅ


De klarer ikke å slutte


Tankene klarer ikke å la være å tenkes


Hjernen vil ikke hvile






Hva har jeg å tape?


Det er dette jeg trenger


Jeg trenger å sitte oppe om natta


For meg sjøl


Og fundere over livet


Jeg vil ikke miste meg selv i dagen


Disse lyse dagene der jeg er usynlig


Der jeg er et blad på en helt vanlig blomst


Eller et hår på pelsen til et dyr


Som stresser seg frem og tilbake


Med urolige steg


Og om aldri hviler


Jeg trenger dette






For å vite


At jeg er MEG.

Dream

Me and my friends were on a drive
Suddenly we crashed
I looked around in confusion
I saw that my friends weren't breathing
No hysterical cries, no eyes open
They were dead
I fainted
When I came to myself, they looked at me
They asked if I wanted to come with them
Where to? I nodded
They took me with them
We walked through a dark forrest
And through a rock tunnel
It became cold now
My breath was ice
we had to hurry
I wondered where we were going
Until I head; Welcome to Hades
I looked around
I could se several friends of mine
who had passed away
They were happy to see me
And everybody wanted to talk to me
I stayed there for a while
Ate, drank, until I felt I had to go
When I turned around and walked toward the tunnel
I could hear a familiar voice behind me
A voice I hadn't heard in a long time
It was YOU
You smiled to me
I was so happy
We chatted for a while
And you asked if I could stay
No, I said, but I'll come back
So I turned
And I felt your eyes watching my back
So I smiled to myself
As I went back through the dark shadows
And into the light