Jasså, så får bloggeren et ansikt. Og skriver ikke bare dikt. Dikt som må tolkes. Er det om henne/han selv hun/han skriver om?
Saken er at dette er blitt mitt pusterom. Et sted jeg kan skrible ned følelser og lette hjertet. Jeg skriver ikke bare om mine egne følelser, men om andre sine også, slik jeg tolker dem.
Kall det gjerne terapi. Fordi det er akkurat slik skriving fungerer for meg. Jeg skriver heller ikke for å få flest mulig lesere. Egentlig kun for min egen del. Men så er det selvfølgelig fint om noen kjenner seg igjen i det jeg skriver, og kan dra nytte av det.
Lenge har det vært noe som har plaget meg. Ikke har jeg kunnet sette ord på det, men man kan si jeg har vært deprimert. Og for alt jeg vet, så er jeg vel det fortsatt. Men i går opplevde jeg noe sinnsykt. Jeg ble reddet av Aksel Hennie. Jeg ble rett og slett lykkelig av å se filmen Hodejegerne i går på Kino (ingen andre filmer har noen gang hatt den effekten på meg). Og jeg er faktisk rusa på filmen fortsatt. Herregud sier jeg. Jeg blir så glad, over at lille Norge er så dyktige! Og over denne særdeles flinke mannen som, for å si det slik, IKKE skuffet meg! Dette er den beste norske filmen jeg noensinne har sett! Så jeg sier; takk Aksel Hennie, for at du var en knupp og reddet meg fra stupet. En liten overdrivelse, men kun for å poengtere.
For en utrolig merkelig følelse jeg har i hele kroppen.
Jeg definerer den som lykke.
SÅ GLAD JEG ER!!
Aksel, du er faktisk min fungerende sielu dalkas = sjelemedisin.
<3
