”Nå er det nok” tenkte han, i det han sparket vekk løv fra veien
”All den tiden brukt på synd” Han støttet seg på stokken og pustet ut
Stokken som hadde berget han mang en gang, båret hele tyngden hans og vært en sann venn.
Atter en gang følte stokken tyngden hans, men nå var det annerledes
Mannen sukket og så etter et mål langt der fremme, og tok til å halte av gårde
Stokken var med og hjalp han fremover, skritt etter skritt
Bygningen var stor og forlatt
Lukten av innestengt slo mot han, i det han entret bygningen
Korridorene var støvet ned av gammelt hat mot verden
Hatet hans, hat mot alt
Nå skulle han gjøre rent
Han fant frem kost og feiebrett
Jobbet seg nøye gjennom alle korridorene
Og med det, ble han kvitt støvallergien
Da slo det han: ”Nå er det for sent”
Og stokken klarte ikke å støtte han denne gangen
Der han datt på et nykostet gulv
Tankene strømmet om det lykkelige livet som aldri fantes
Og om barnebarna som aldri ble til
Der han stille sovnet inn
Nå hadde han endelig gjort rent for seg
Nå ventet det gode liv ham
Syndene var blitt tilgitt
Trodde han
